mandag 8. april 2013

Tajik Air: En flyopplevelse jeg sent glemmer

"Scotch Air", humrer min tadsjikiske kamerat Gayrat og flekker et skøyeraktig smil.

"Mener du at et skotsk flyselskap har innenlandsruter her nede?", spør jeg skeptisk.

"Nei, det er det vi kaller det, for flyene deres sitter sammen med scotch teip", flirer han tilbake.

Flyselskapet han siktet til var Tajik Air - Tadsjikistans nasjonale flyselskap, med en flypark så utrangert at halvparten til enhver tid er ute til reparasjon. På tross av en del stygge ulikker har de med nød og neppe holdt seg unna EUs svarteliste - trolig fordi flyene ikke har rekkevidde til å fly stort lengre enn nabolandene.


Jeg hadde landet i hovedstaden Dushanbe med en råbillig airBaltic-flygning sommeren 2010, og var klar for å virkelig ta inn hva Sentralasia hadde å tilby før jeg skulle ta steget fra det trygge studielivet og inn i arbeidslivet fra august av. Akkurat trygghet var det imidlertid ikke voldsomme mengder av i den tidligere sovietrepublikken.

En av Tajik Airs Antonov An 26 fra sent 1960-tall. Den nyere modellen av mitt fly.
Etter noen dager i Tadsjikistans relativt slitne hovedstad på et soviet-era hotell med hushjelper som var som snytt ut av nesa på the Addams family, var det på tide å ta turen til Khudjand, før kjent som Leninabad. Der skulle jeg møte min tidligere studiekamerat Gayrat, som for tiden ledet det lokale kontoret til en mikrokredittorganisasjon. Spørsmålet var bare hvordan man skulle komme seg dit.

Det ble raskt klart at det eneste realistiske alternativet var å fly.

"Hvis du synes flyet høres farlig ut, burde du i hvert fall ikke ta sjansen på å kjøre hit med bil", advarte Gayrat. Rent bortsett fra at politiet i landet er så lettbestukket at det er uproblematisk å bli fersket bak rattet med en helflaske vodka innabords, er Tadsjikistan, som ligger i fjellområdene nord for Afghanistan, ikke det sikreste stedet i verden å ferdes.

Dermed ble jeg overbevist om å driste skjebnen ombord på en av Tajik Airs Antonov An 24-propellfly fra Sovietunionens glansdager (med andre ord et halvt århundre gamle fly). Det ble en flytur jeg ikke glemmer med det første.

"Hæ? Kan jeg ikke ta med den 15 centimeter lange dolken min på flyet?". Allerede i sikkerhetskontrollen ble det klart at ikke alle var like vant med å fly som forretningsreisende på Gardermoen. Eller kanskje reglementet bare nylig ble endret, hva vet jeg.

Men det var møtet med selve flyet som virkelig har forblitt med meg.

Vinduene var ikke klassiske flyruter slik vi er vant med i dag, men snarere konstant åpne med noen litt grelle gule gardiner som ga en slags begrenset beskyttelse for solen når de var trukket fra. De hjalp i hvert fall ikke mye på å holde temperaturen i flyet nede, for selv om dagene var på rundt 40 grader på denne tiden av året var det rimeligvis ikke aircondition på flyet, eller vifter for den del. Før flyet hadde lettet fra rullebanen satt samtlige passasjerer og viftet seg febrilsk i ansiktet med hver sin sikkerhetsbroskyre, i et desperat forsøk på nedkjørling.

Setene var kanskje likevel noe av det mest oppsiktsvekkende. De så ut som nedslitte buss-seter fra 1950-tallet, og sannsynligvis var det kanskje nettopp det de var. Verre enn farge- og stoffvalg var det at de hadde fått så hard medfart at de fleste lå i permanent tilbakelent posisjon; ryggjusteringen hadde rett og slett tatt kvelden. Det eneste tidspunktet de kom opp i vertikal stilling var når det var turbulens, hvor de løse seteryggene slo frem og tilbake i takt med flyet: DUNKA - DUNKA - DUNK.



En innenlandsflygning med Tajik Air glemmer man ikke med det første.
Lyden fra de flagrende setene var likevel ikke noe man la mye merke til. Til det var den øredøvende støyen fra de to propellmotorene for - vel - øredøvende.

Festlig nok var det midt oppi alt likevel et forsøk på bevertning i kabinen. En lang, spinkel flyvert som nesten stanget i taket for hvert steg han gikk prøvde ved et par anledninger å ta turen nedover midtgangen med et brett med harske drops. Minst en av gangene ble turbulensen så sterk at dropsene begynte å riste over hele gulvet, men dette virket alle være så vant til at ingen fortrakk en mine - Vi rydder når vi har landet.

Og lande, det gjorde vi. Jeg hadde løyet om jeg ikke innrømmet at jeg satt litt med hjertet i halsen. Det hjalp i hvert fall ikke at han foran meg - som jeg i ettertid ser må ha hatt flyskrekk - ga ut et lite rop hver gang turbulensen tok oss og festet grepet om bagasjehyllen over seg så knokene ble kritthvite. Landingen var imidlertid fullstendig profesjonell - den gamle flykroppen hadde klart nok en tur over fjellene.